Bekymringsmelding

Ole her – og siden jeg nå engang har tilgang til denne bloggen, tenkte jeg å benytte anledningen til å legge ut en bekymringsmelding på vegne av meg selv.

Jeg skal nemlig mønstre på seilbåten Baluba i morgen, og det til tross for at jeg er totalt sjøudyktig, har vannskrekk og er minst tiende generasjons landkrabbe. (Det siste stemmer ikke helt, for far min var telegrafist i noen år, men bortsett fra det skal forfedrene mine ha vært trygt forankret til landjorden.) Nå har jeg brukt litt tid på å venne meg til tanken på å gynge døgnet rundt, har vært på en bølgefri testseilas, har fått sjøsyketyggis (takk IC) og er blitt litt beroliget av værmeldinger som hevder det skal være rimelig bra vær på strekningen Orknøyene – vestkysten av Skottland mens vi seiler rundt der (hvor ble det av kanalturen Terje?).

Det er da jeg kommer på hva jeg virkelig bør bekymre meg for: resten av mannskapet. For fire av dem kjenner jeg godt, og tanken på det å tilbringe en uke sammen med dem ombord i en trang båt begynner å skremme meg.  De har nemlig hver sin personlige egenskap/besettelse som kan drive hvem som helst fra vettet, og de eier ikke begrensninger av noe slag men er fullstendig i stand til å bedrive sin greie døgnkontinuerlig. De fire består av en notorisk pratemaker, en musiker med øvingsnarkomani, en kjederøyker som har fått minst en tobakksplantasje oppkalt etter seg og en kverulant med doktorgrad. Og de fleste innehar også mer enn en av disse egenskapene, samt opptil flere andre ubehagelige, uten at det går ut over intensiteten på vedkommendes spesialitet. (At femtemann er en rapper, gjør forøvrig ikke frykten noe mindre.)

Under normale forhold kan intensiteten være høy nok, men da er det i det minste mulig å rømme unna. Om bord i en båt langt fra land er det derimot ikke så mange trygge rømningsveier og faren for overdose er overhengende – eneste positive er at jeg nok glemmer at jeg burde være sjøsyk. Om det blir enklere å slippe unna når vi ligger til land spørs. Jeg frykter stedene vi skal innom er såpass små og lite strategisk plassert at det er umulig å overholde den nødvendige sikkerhetsavstanden uten fjellklatrerutstyr eller båt (som jeg helst vil unngå når vi omsider er på land). Har pakket beskyttelsesutstyr (hørselsvern og brannslukningsapparat) og er beredt til å mønstre av når som helst, fortrinnsvis mens vi er i havn, sette meg på nærmeste pub med hørselvernet på og bli der til Baluba-lyden er forsvunnet i det fjerne. Og muligens litt lenger…